Hvem velger granskerne?

Det konstitusjonelle blindpunktet

Innst. 160 S (2025-2026) er krystallklar om hvem som sitter i kommisjonen: de skal være uavhengige, uten partitilhørighet, uten koblinger til miljøene som granskes. Særloven gir kommisjonen politilignende fullmakter — den kan bryte taushetsplikt, kreve dokumenter utlevert, avhøre vitner.

Men vedtaket er taust om hvem som utnevner dem. Presidentskapet oppnevner kommisjonsmedlemmene. Presidentskapet er et partipolitisk organ. Ingen habilitetsregler gjelder for utnevnerne.

De seks som velger granskerne

Stortingets presidentskap for perioden 2025-2029 består av seks representanter fra fire partier. Tre av dem tilhører Ap og Høyre — de to partiene som gjennom rotasjonsmodellen har kontrollert UDs tilskuddsapparat siden Oslo-prosessen i 1993.

Maktblokken: Ap + H = flertall

De to partiene som har vekslet på å styre UD i 30 år har til sammen tre av seks plasser i presidentskapet. Det er simpelt flertall. Hvis de stemmer samlet, kontrollerer de hvem som utnevnes til å granske deres egen UD-forvaltning.

Spenningsaksen i presidentskapet går mellom FrP (2 plasser, presser for uavhengighet) og Ap+H (3 plasser, potensielt gatekeepers). SV-plassen (Fiskaa) er swing-stemmen — men hennes egen UD-bakgrunn gjør henne til den mest habile utfordringen i hele organet.

Fiskaa-anomalien

Dette er det viktigste enkeltfunnet i denne etterforskningen.

Ingrid Fiskaa (SV) var statssekretær i UD fra 2009 til 2012. Kommisjonen hun skal bidra til å utnevne, har mandat tilbake til 1993 — men kjerneperioden for de tre beviste tilskuddssakene er nettopp 2005-2015. Fiskaa var i UD midt i denne perioden.

At SV som parti ikke er blant etterforskningsmålene er irrelevant. Fiskaa har en personlig habilitetskonflikt: hun var del av det departementet som kommisjonen skal granske, i den perioden den skal granske. Hennes rolle som utnevner — ikke hennes politiske tilhørighet — er problemet.

Hva kommisjonen skal granske — og hvem som styrer hvem

For å forstå hvorfor presidentskapet er viktig, må man forstå hva kommisjonen faktisk skal etterforske. Det handler om milliarder i tilskudd som UD klassifiserte for å omgå anskaffelsesloven.

UD innrømmet overfor Kontrollkomiteen 10. mars 2026 at minst 54 organisasjoner ble finansiert uten konkurranse. Listen var ifølge UD «ikke uttømmende». Et presidentskap med tre medlemmer fra partiene som administrerte dette systemet, skal nå velge hvem som gransker det.

Støres signal

Konteksten for presidentskapet utnevnelse er ikke nøytral. Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre har selv advart mot «mistenkeliggjøring» av utenrikstjenesten.

«Vi må vokte oss for en mistenkeliggjøring av utenrikstjenesten.»

— Jonas Gahr Støre, statsminister, mars 2026

«Ingen skal beskyttes.»

— Christian Tybring-Gjedde/Amundsen (FrP), Kontrollkomiteen, mars 2026

Når partiledelsen signaliserer forsiktighet, og to av partiets representanter sitter i organet som velger granskerne, oppstår det et spørsmål: vil partiloyalitet — bevisst eller ubevisst — påvirke hvilke navn som foreslås? Ingen anklager noen for koordinering. Men strukturen inviterer til det.

Wold og Europarådet

Morten Wold (FrP), 1. visepresident, var Norges PACE-representant (Europarådets parlamentariske forsamling) fra 2013. Thorbjørn Jagland — som nå etterforskes for grov korrupsjon — var generalsekretær i Europarådet fra 2009 til 2019.

PACE-delegater har regelmessig kontakt med generalsekretæren. Omfanget av Wold-Jagland-interaksjonen er ukjent, men de overlappet i seks år (2013-2019) i den samme institusjonen.

FrP har vært den sterkeste drivkraften for reell granskning. At Wold likevel har en institusjonell overlapp med et av etterforskningsmålene, illustrerer hvor tett det norske maktmiljøet er — og hvor vanskelig det er å finne utnevnere uten noen kobling overhodet.

Gharahkhani personlig: ren — men ikke kartlagt

Masud Gharahkhani har ingen registrerte selskaper i Brønnøysundregistrene, ingen treff i OpenSanctions, og ingen kjente koblinger til de 54+ UD-finansierte organisasjonene. Hans karrierevei — iransk-norsk bakgrunn, kommunalpolitikk i Drammen, Stortinget fra 2017, stortingspresident fra 2021 — er atypisk for UD-rotasjonsnettverket.

Det er viktig å presisere: denne etterforskningen har ikke avdekket noe som tyder på at Gharahkhani personlig er korrupt eller inhabil. Problemet er strukturelt, ikke personlig. Men den personlige kartleggingen er ufullstendig — styreverv-sjekken gjenstår.

Den sjekken som ikke er gjort

Det viktigste som gjenstår — for hele granskningen, ikke bare denne etterforskningen — er en fullstendig kryssreferanse mellom alle seks presidentskapsmedlemmer og alle 54+ organisasjoner som UD finansierte uten konkurranse.

Hvis noen av de seks har styreverv, rådgiverroller, konsulentoppdrag eller andre koblinger til noen av disse organisasjonene, er hele utnevnelsesprosessen potensielt kompromittert.

UD innrømmet overfor Kontrollkomiteen at listen over de 54+ organisasjonene var «ikke uttømmende». Uten en fullstendig liste er kryssreferansen ufullstendig. Uten kryssreferansen kan vi ikke vite om presidentskapet faktisk er uavhengig nok til å utnevne en uavhengig kommisjon.

Konklusjon

Problemet er ikke at Masud Gharahkhani er korrupt. Det finnes null bevis for det. Problemet er at det norske konstitusjonelle systemet har en designfeil: organet som utnevner granskere av partistyrt UD-politikk, ledes av det samme partiet som styrte UD-politikken.

Det enstemmige vedtaket om granskningskommisjonen er historisk. Særloven er sterk. Mandatet er bredt. Men alt dette avhenger av én ting: at de rette menneskene utnevnes. Og den beslutningen ligger hos et organ med innebygde interessekonflikter som aldri ble adressert i vedtaket.

Pulse vil overvåke kommisjonssammensetningen idet den offentliggjøres, og gjennomføre full nettverksskanning av alle foreslåtte medlemmer mot UD-nettverket, de 54+ organisasjonene og de ~30 personene i rotasjonsmodellen.

Relaterte etterforskninger

Dokumentgrunnlag