A. Epstein/UD-granskningen — Særlov med politilignende fullmakter
Sist oppdatert: 23. mars 2026 · Sak 107358, Stortinget.no
Den 17. mars 2026 vedtok Stortinget enstemmig å nedsette en granskningskommisjon for å undersøke forhold knyttet til offentliggjøringen av Epstein-dokumentene og norske aktørers roller. Vedtaket er historisk: kommisjonen skal opprettes ved særlov — en egen lov som gir den fullmakter utover det Stortinget normalt kan delegere. Mandatet strekker seg tilbake til 1993, året for Oslo-avtalen, da flere av de sentrale aktørene først fikk sine posisjoner i det norske utenrikspolitiske apparatet.
Stortinget vedtok 17. mars 2026 å opprette en granskningskommisjon med særlov. Vedtaket var enstemmig. Kommisjonen gis politilignende fullmakter, tilgang forbi taushetsplikt, og mandat tilbake til 1993. Sammensetningen bestemmes av Stortingets presidentskap.
Tre elementer gjør denne kommisjonen unik i norsk parlamentarisk historie:
Særlov
Egen lov vedtas for kommisjonen — ikke en ordinær stortingsoppnevnt granskningskommisjon. Særloven gir fullmakter som går utover Stortingets vanlige instruksjonsmyndighet overfor forvaltningen.
Politilignende fullmakter
Kommisjonen kan kreve tilgang til dokumenter og vitner på tvers av taushetsplikt — inkludert sikkerhetsgradert materiale. Dette er uten presedens for en parlamentarisk granskning i Norge.
Mandat til 1993
Tidsrammen dekker over tre tiår — fra Oslo-avtalen til i dag. Dette fanger opp hele perioden der IPI, HD Centre og Rhipto mottok UD-midler uten konkurranse.
29 spørsmål — 9 svar
Kontrollkomiteen sendte 29 skriftlige spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide. Han besvarte kun 9. De resterende 20 ble enten avvist med henvisning til at de lå utenfor hans ansvarsperiode, klassifisert som "interne UD-dokumenter", eller besvart så vagt at de i praksis var ubesvart.
Kontrollkomiteen sendte 29 spørsmål om UD-finansierte organisasjoner, habilitetsrutiner og Epstein-koblinger. Utenriksministeren besvarte 9. De ubesvarte spørsmålene inkluderte sentrale punkter om IPI-finansieringen, Rød-Larsens arkivdokumenter, og UD-ansattes roller i organisasjonene. Amundsen (FrP) kalte svarene "oppsiktsvekkende og arrogant".
Mønsteret er konsistent med det vi ser i andre deler av denne saken: regjeringen drypper informasjon i akkurat store nok porsjoner til å unngå et formelt "nekt"-stempel, men for små til å gi Kontrollkomiteen reell innsikt. Barth Eide kunne ha sagt "jeg nekter å svare" — det ville utløst en konstitusjonell debatt. I stedet valgte han en mykere strategi: svare på de enkleste spørsmålene, og la resten flyte ut i byråkratisk tåke.
UD innrømmet: 54+ organisasjoner uten konkurranse
I sitt svar til Kontrollkomiteen 10. mars 2026 oppga UD en liste over minst 54 organisasjoner som mottar tilskudd — ikke anskaffelser — og dermed ikke er underlagt krav om offentlig konkurranse etter anskaffelsesregelverket. UD presiserte selv at listen "ikke er uttømmende". Mekanismen er Post 118.73 i statsbudsjettet, som klassifiserer utbetalingene som tilskudd fremfor kontrakter.
Tallet 54 er en nedre grense. At UD selv presiserer at listen ikke er uttømmende, reiser et grunnleggende spørsmål: Hvor mange organisasjoner mottar egentlig UD-tilskudd uten konkurranse, og hva er det samlede beløpet? Tre av disse organisasjonene er allerede knyttet til alvorlige saker:
| Organisasjon | Beløp | Sentral aktør | Status |
|---|---|---|---|
| IPI (Int'l Peace Institute) | 130M+ NOK | Terje Rød-Larsen | EPSTEIN-KOBLING |
| Rhipto | 47M NOK | Christian Nellemann | DOMFELT — 5 ÅR |
| HD Centre | 1B+ NOK | Espen Barth Eide | UNDER GRANSKNING |
Alle tre mottok midler via Post 118.73 — en budsjettmekanisme som klassifiserer utbetalinger som "tilskudd" i stedet for "anskaffelser". Konsekvensen: ingen krav om offentlig utlysning, ingen konkurranse, og vesentlig svakere rapporteringskrav enn ved ordinære offentlige kontrakter.
Amundsens 4 oppfølgingsspørsmål
Etter å ha mottatt det han kalte "oppsiktsvekkende og arrogante" svar fra statsminister Støre, sendte kontrollkomitéleder Per-Willy Amundsen (FrP) fire oppfølgingsspørsmål. Støre hadde i sitt svar advart mot "mistenkeliggjøring" av utenrikstjenesten. Amundsens respons var skarp: "Ingen skal beskyttes."
Kontrollkomitéleder Per-Willy Amundsen sendte 4 oppfølgingsspørsmål etter statsministerens svar. Amundsen karakteriserte Støres respons som "oppsiktsvekkende og arrogant" og presiserte at komiteens kontrollansvar ikke kan avgrenses av regjeringens ønske om å beskytte forvaltningen fra kritisk gjennomgang.
Amundsens konfrontasjonslinje er ikke tilfeldig. FrP har historisk plassert aggressive profiler i kontrollkomitéledelsen, og Amundsen — som ble fratatt alle partirettigheter i FrP i 2024 og deretter gitt ledervervet i 2025 — har vist seg villig til å presse hardere enn de fleste komitéledere. Senterpartiet har i tillegg bedt om at Per Sandbergs Iran-reise også inkluderes i granskningskommisjonens mandat, noe Amundsen ikke har motsatt seg.
25. mars — Kontrollkomiteens neste møte
Hege Bae Nyholt (Rødt) har bekreftet at Kontrollkomiteen møtes tirsdag 25. mars. På agendaen: høringsprogrammet for UD-sakene. Nyholt krever innkalling av Ine Eriksen Søreide (H), Børge Brende (H) og Jonas Gahr Støre (Ap) før påske (2. april). Begrunnelse: "De må svare for IPI-varsleren, Rød-Larsens arkiv, og UDs kampanjer for Juul og Jagland."
Tidspresset er reelt. Stortinget tar påskeferie fra 2. april. Hvis høringene ikke berammes før da, går det minst to uker ekstra — uker der presidentskapet skal jobbe med kommisjonssammensetningen uten parlamentarisk overvåkning. Nyholt har vært eksplisitt om hva hun forventer svar på:
- IPI-varsleren — Hvem visste hva om de 130M+ NOK til Rød-Larsens organisasjon, og når?
- Rød-Larsens arkiv — Mona Juul varslet UD i 2006 om "bortgjemte bokser" med dokumenter. UD fulgte aldri opp. Hva inneholdt boksene?
- UD-kampanjene for Juul og Jagland — UD brukte diplomatiske ressurser på å sikre Jagland Europarådsvervet (~1,3M NOK + 600K i reiseutgifter) og Juuls ambassadørposter. Var dette formelt godkjent?
Det kritiske hullet: Dag 6 uten kommisjonssammensetning
Seks dager etter det enstemmige vedtaket om granskningskommisjon er det fortsatt ikke offentliggjort noe om sammensetningen. Ingen kandidatnavn. Ingen tidslinje. Presidentskapet — som har ansvaret for å foreslå medlemmer — har ikke produsert et eneste offentlig dokument om prosessen, ifølge eInnsyn-søk per 23. mars.
Stortingets presidentskap har ikke offentliggjort kandidater, kriterier eller tidslinje for kommisjonssammensetningen. eInnsyn viser null dokumenter. Eva Joly — som uttrykte interesse for å delta — har vært stille i 28 dager. Vedtaket spesifiserer at medlemmene ikke skal ha partitilhørighet eller nettverkskoblinger til de miljøene som granskes.
Dette er det viktigste åpne spørsmålet i hele saken. Vedtaket krever at kommisjonsmedlemmene ikke skal ha partitilhørighet eller nettverkskoblinger til de miljøene som granskes. Men med 54+ UD-finansierte organisasjoner — der ledere, styremedlemmer og ansatte utgjør et nettverk på flere hundre personer med koblinger til akademia, diplomatiet, NGO-sektoren og politikken — er poolen av genuint uavhengige kandidater med relevant kompetanse svært begrenset. Hvis en eneste kommisjonær har uopplyste koblinger til nettverket, kompromitteres hele granskningens legitimitet fra dag én.
B. Habilitetssakene 2023–2026: Da komiteen ga opp
I juni 2023 sprakk det som skulle bli Norges mest omfattende habilitetskrise siden krigen. Ikke én, men tre statsråder og én statsministers ektefelle ble felt — av forhold komiteen i ettertid innrømmet at den ikke klarte å kartlegge fullt ut. Sindre Finnes, ektemannen til daværende statsminister Erna Solberg, hadde gjennomført omtrent 3 300 aksjetransaksjoner i rundt 80 selskaper mens Solberg styrte landet. Komiteen prøvde å lage en full oversikt. Den ga opp.
Tidslinje: Fra avsløring til oppgivelse
Finnes handlet aktivt i aksjer gjennom hele perioden Erna Solberg var statsminister (2013–2021), uten at dette ble registrert eller fanget opp av habilitetskontrollen. Omfanget ble avdekket av VG og Aftenposten i september 2023.
Kilder: VG, Aftenposten
Komiteen forsøkte å kartlegge Finnes' totale handelshistorikk opp mot regjeringsvedtak, men konkluderte med at omfanget var for stort til å gjennomføre en komplett analyse. Dette er uten historisk presedens for en norsk parlamentarisk kontrollkomité.
Kilde: Stortinget.no, NRK
Etter at habilitetssakene avdekket at ektefellers økonomiske interesser var en blindsone, fikk Stortinget muligheten til å innføre registreringsplikt. Flertallet valgte å ikke gjøre det. Det betyr at en fremtidig Finnes-situasjon kan gjenta seg uten at noen bryter loven.
De tre statsrådene
| Person | Stilling | Forhold | Konsekvens |
|---|---|---|---|
| Anette Trettebergstuen | Kulturminister (Ap) | Deltok i beslutninger som berørte organisasjoner hun hadde personlige relasjoner til | Gått av |
| Ola Borten Moe | Forskningsminister (Sp) | Aksjehandel i Kongsberg Gruppen — forsvarskonsern med massive statskontrakter — mens han satt i regjering | Gått av |
| Sindre Finnes | Ektefelle, statsminister Solberg | ~3 300 aksjetransaksjoner i ~80 selskaper gjennom hele regjeringsperioden (2013–2021) | Ingen formell sanksjon |
Mønsteret er slående: Trettebergstuen og Borten Moe falt fordi de personlig brøt habilitetsreglene. Sanksjonene var umiddelbare — avgang. Men Finnes-saken, som potensielt er langt alvorligere i omfang, resulterte i null formelle sanksjoner. Årsaken: Finnes var ikke folkevalgt. Han var ikke statsråd. Han var ektefellen til statsministeren — og for ektefeller finnes det ingen registreringsplikt, ingen meldeplikt, og etter Stortingets vedtak i 2024 heller ingen plan om å innføre det.
Av de ~80 selskapene Finnes handlet i, er det aldri offentliggjort hvem som satt på den andre siden av transaksjonene, eller om noen av disse selskapene mottok statlige kontrakter, reguleringsfordeler eller lovgivning under Solberg-regjeringen. Kontrollkomiteen nådde aldri langt nok til å besvare dette. Spørsmålene som gjenstår:
- Korrelerer noen av de ~80 selskapene med offentlige kontrakter tildelt under Solberg-regjeringen?
- Ble det fattet reguleringsvedtak som påvirket verdi i selskaper Finnes handlet i — og i så fall, når i forhold til transaksjonene?
- Hadde Finnes aksjer i selskaper som var gjenstand for lovgivning eller stortingsmeldinger Solberg-regjeringen la frem?
- Er noen av selskapene koblet til politiske nettverk eller donorer rundt Høyre?
Komiteen har etter eget utsagn ikke kapasitet til å gjennomføre denne analysen. Ingen andre offentlige instanser har tatt den videre.
Systemsvikten i klarspråk
En statsministers ektefelle handlet aksjer i 80 selskaper over åtte år, mens statsministeren satt med den ultimate beslutningsmakten i norsk politikk. Det parlamentariske kontrollapparatet forsøkte å granske — og ga opp. Stortinget fikk deretter muligheten til å tette hullet. Det valgte å la det stå åpent. Resultatet er at det i 2026 fortsatt ikke finnes noen mekanisme som hindrer at det samme kan skje igjen — med en hvilken som helst ektefelle, i en hvilken som helst regjering.
Presidentskapets habilitetskart — Hvem velger granskerne?
Stortingets presidentskap har fått ansvaret for å foreslå sammensetningen av granskningskommisjonen som skal undersøke UD-nettverket, Epstein-koblingene og tilskuddsmodellen tilbake til 1993. Presidentskapet består av seks faste medlemmer og to varamedlemmer. Minst tre av de seks har bindinger som reiser spørsmål om deres upartiskhet i denne prosessen.
Kjerneproblemet
Granskningskommisjonen skal ha politilignende fullmakter, tilgang forbi taushetsplikt, og mandat helt tilbake til Oslo-avtalene i 1993. Dens troverdighet avhenger fullstendig av at medlemmene ikke har bindinger til de miljøene som skal granskes — de 54+ organisasjonene UD har finansiert uten konkurranse, rotasjonsnettverket på ~30 personer, og de politiske strukturene som muliggjorde systemet. Det er presidentskapet som skal garantere denne uavhengigheten. Spørsmålet er om de selv er uavhengige nok til å gjøre det.
Ingrid Fiskaa (SV) — Statssekretær i UD under Solheim
Ingrid Fiskaa satt som statssekretær i Utenriksdepartementet fra 2009 til 2012 under utviklingsminister Erik Solheim. Det var i denne perioden hun jobbet direkte med bistandsbevilgningene — det samme sporet der Post 118.73-mekanismen ble brukt til å kanalisere midler til organisasjoner som IPI, Rhipto og HD Centre uten offentlig konkurranse.
VERIFISERT
Fiskaa var statssekretær i UD 2009–2012 med ansvar for utviklingspolitikk
Ingrid Fiskaa (SV) tjenestegjorde som statssekretær i Utenriksdepartementet under utviklingsminister Erik Solheim i perioden 2009 til 2012. Hennes portefølje inkluderte bistandsbudsjettet — det samme budsjettet der Post 118.73-tilskuddene ble tildelt. Solheim-perioden sammenfaller med flere av de mest kontroversielle bevilgningene til organisasjoner i UD-nettverket.
Kilde: regjeringen.no — UDs politiske ledelse, Stortinget.no — Ingrid Fiskaa
Solheim selv forlot norsk politikk i 2012 og ble leder for FNs miljøprogram (UNEP), der han senere ble felt for overdådige reiseutgifter. Men perioden 2009–2012 er sentral for granskningens mandat: det var da flere av tilskuddene til IPI ble fornyet, og da flere av personene i rotasjonsnettverket var i sine mest aktive roller. Fiskaa var ikke ansvarlig for disse tildelingene som minister — det var Solheim og utenriksminister Jonas Gahr Støre — men som statssekretær var hun en del av det politiske apparatet som forvaltet midlene.
UBESVART
Hadde Fiskaa direkte befatning med IPI- eller HD Centre-tilskudd i 2009–2012?
Det er ikke dokumentert hvilke konkrete tilskudd Fiskaa håndterte som statssekretær. Post 118.73-tildelinger i denne perioden er ikke offentlig tilgjengelige i detaljert form. Spørsmålet er om hennes rolle var rent administrativ eller om hun deltok i beslutninger om hvilke organisasjoner som fikk midler uten konkurranse. Granskningskommisjonen hun nå skal bidra til å utpeke, vil potensielt undersøke nettopp de beslutningene hun selv var del av.
Status: Krever innsyn i UDs tildelingsbrev for perioden 2009–2012
Habilitetsrisikoen er åpenbar: Fiskaa sitter i presidentskapet som skal velge medlemmer til en kommisjon som vil granske beslutninger tatt i det departementet der hun selv var statssekretær. Selv uten direkte befatning med de spesifikke tilskuddene, representerer hennes UD-bakgrunn en interessekonflikt i utvelgelsesprosessen.
Svein Harberg (H) og Nils T. Bjørke (Sp) — Partilojalitet i utvelgelsen
Presidentskapet har tradisjonelt fungert som et administrativt organ som styrer Stortingets daglige drift. Det er ikke designet for å ta avgjørelser med konstitusjonelle konsekvenser — som å utpeke en granskningskommisjon med særlov. Likevel har Stortinget delegert nettopp dette ansvaret til presidentskapet.
Kari Henriksen (Ap) — Dobbeltstemme i kontrollkomiteen
I tillegg til presidentskapets sammensetning finnes det en annen strukturell skjevhet: Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) har dobbeltstemme ved stemmelikhet i presidentskapet. Presidentskapet har 3 representanter fra regjeringspartiene (Ap og Sp) og 3 fra opposisjonen. Ved enhver uenighet om kommisjonssammensetningen vil Gharahkhanis dobbeltstemme gi regjeringspartiene — altså de som selv er gjenstand for granskning — den avgjørende stemmen.
VERIFISERT
Gharahkhani (Ap) har dobbeltstemme — gir regjeringspartiene flertall i presidentskapet
Stortingets forretningsorden §6 gir stortingspresidenten dobbeltstemme ved stemmelikhet. Presidentskapet for 2025–2026 har tre medlemmer fra Ap/Sp (Gharahkhani, Henriksen, Bjørke) og tre fra opposisjonen (Harberg H, Fiskaa SV, Tajik Ap/uavh.). I praksis betyr dette at regjeringens partier kontrollerer utvelgelsen av kommisjonsmedlemmene gjennom Gharahkhanis dobbeltstemme.
Kilde: Stortinget.no — Presidentskapet, Stortingets forretningsorden §6
Eva Kristin Selnes (Ap) — Trippelrolle
Eva Kristin Selnes (Ap) representerer et sjeldent tilfelle av akkumulert makt i norsk parlamentarisk praksis. Hun sitter samtidig i tre posisjoner som er direkte relevante for granskningsprosessen:
Selnes leder Norges delegasjon til Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) — den samme organisasjonen der Thorbjørn Jagland var generalsekretær fra 2009 til 2019. Jagland er en av de sentrale figurene i granskningens mandat, siktet for grov korrupsjon i forbindelse med UD-kampanjen for å sikre ham stillingen. UD bekreftet at kampanjen kostet ~1,3 millioner kroner pluss 600 000 i reisekostnader. Som PACE-delegasjonsleder har Selnes nødvendigvis profesjonelle og potensielt personlige relasjoner til Europarådets miljø — et miljø hun nå er med på å bestemme hvem som skal granske.
KRITISK OBSERVASJON
Selnes' trippelrolle gir Ap innflytelse over hele kjeden: mandat → sammensetning → internasjonale relasjoner
Én person fra regjeringspartiet sitter i komiteen som formulerer mandatet, i presidentskapet som velger medlemmene, og leder delegasjonen til organisasjonen der en av de siktede var generalsekretær. Denne akkumuleringen av roller i én person fra det partiet som selv er gjenstand for granskning (Ap har hatt utenriksministeren i 12 av de 33 årene mandatet dekker) er ikke i strid med noen formell regel. Men den illustrerer det strukturelle problemet: norsk parlamentarisme har ingen mekanisme for å hindre slike rollekonflikter.
Helge André Njåstad (FrP) og Trellevik (H) — Opposisjonens splittelse
Tom Christer Nilsen Trellevik (H) sitter i kontrollkomiteen og har argumentert for et smalere mandat for granskningskommisjonen. Høyre er i en dobbeltrolle: partiet ønsker granskning av Ap-tilknyttede miljøer (Jagland, Støre, Barth Eide), men må beskytte egne eksponeringer — først og fremst Børge Brende, som var utenriksminister fra 2013 til 2017 og aldri har svart offentlig for sin rolle i Rød-Larsen-Skaugen-triangelet.
UBESVART
Argumenterer Trellevik for smalere mandat for å beskytte Høyres egne eksponeringer?
Trellevik har tatt til orde for å begrense granskningens omfang. Et smalere mandat kunne potensielt ekskludere perioden 2013–2017, da Brende var utenriksminister og IPI fortsatte å motta UD-tilskudd. Uten offentlig innsyn i Trelleviks konkrete forslag er det umulig å vurdere om begrensningen er saklig begrunnet (ressurshensyn) eller strategisk motivert (partibeskyttelse). Begge forklaringer er plausible.
Status: Trelleviks konkrete forslag til mandatavgrensning ikke offentliggjort
Partibalansen i presidentskapet — 3 mot 3 med Ap-vippe — betyr at opposisjonen ikke kan tvinge gjennom sine kandidater. FrPs Amundsen leder kontrollkomiteen, men FrP har ingen plass i presidentskapet. Høyres Harberg sitter der, men Høyre har egne interesser å beskytte. SV er formelt opposisjon, men Fiskaas UD-bakgrunn gjør hennes uavhengighet tvilsom i denne saken.
Presidentskapets sammensetning — risikovurdering
Tre av seks medlemmer har bindinger klassifisert som høy risiko. To av disse (Gharahkhani og Selnes) tilhører Arbeiderpartiet — det partiet som har hatt utenriksministeren i flest år av granskningsperioden. Den tredje (Fiskaa) har direkte UD-bakgrunn fra den perioden som granskes. Opposisjonens eneste representant uten partieksponering (Bjørke, Sp) tilhører likevel regjeringskoalisjonen.
ÅPENT SPØRSMÅL
Dag 6 uten sammensetning — hva skjer bak lukkede dører?
Per 23. mars 2026 — seks dager etter det enstemmige vedtaket — har presidentskapet ikke offentliggjort en eneste kandidat til granskningskommisjonen. Ingen tidslinje er gitt. eInnsyn viser ingen journalførte dokumenter. Eva Joly, som uttrykte interesse for å delta, har vært stille i 28 dager. Stortingsvedtaket satte klare krav: medlemmer uten partitilknytning, uten nettverkskoblinger til de undersøkte miljøene. Dess lenger sammensetningen forblir ukjent, dess mer tid har aktørene til å posisjonere seg.
Kilde: Stortinget.no — Sak 107358