Bukken og satisfakten: Hvem oppnevner granskerne av UD?

Konteksten: Hva skal granskes?

Den 17. mars 2026 vedtok Stortinget enstemmig å opprette en granskningskommisjon for å undersøke norske forbindelser til Jeffrey Epstein-nettverket og kritikkverdige forhold i utenrikstjenesten. Kommisjonen får politiliknende fullmakter gjennom en særlov, ubegrenset tilgang forbi taushetsplikt, og et mandat som strekker seg tilbake til Oslo-avtalene i 1993.

Hva som faktisk skal granskes er allerede godt dokumentert: UD har innrømmet at 54+ organisasjoner er finansiert uten konkurranse. Tre saker er allerede beviste svindel- eller misbrukssaker — International Peace Institute (130M+ NOK), Rhipto (47M NOK, leder fengslet), og HD Centre (1B+ NOK). Felles mekanisme: UD klassifiserer tilskudd slik at anskaffelsesloven ikke gjelder.

Det kritiske spørsmålet nå er ikke hva som skal granskes, men hvem som velger granskerne.

Presidentskapet: De seks som bestemmer

Etter Stortingets forretningsorden er det presidentskapet som oppnevner kommisjonsmedlemmene. Presidentskapet har seks medlemmer. Her er de:

Det konstitusjonelle blindpunktet

Stortingets vedtak av 17. mars 2026 stiller strenge krav til kommisjonsmedlemmene: De skal ikke ha partitilhørighet eller nettverksforbindelser til miljøene som granskes. Komposisjonen bestemmes av Stortingets presidentskap.

Men det finnes ingen tilsvarende krav til oppnevnerne selv.

Konsekvensen er at mandatet beskytter mot partiske granskere, men ikke mot partisk utvelgelse. Presidentskapet kan i prinsippet velge kandidater som formelt oppfyller uavhengighetskravene, men som i praksis vil tolke mandatet snevert.

Fiskaa-anomalien: Innsidekunnskap eller interessekonflikt?

Fiskaa representerer et paradoks. Som statssekretær i UD 2009–2012 hadde hun direkte kjennskap til tilskuddsbeslutninger kommisjonen nå skal granske. IPI mottok UD-tilskudd gjennom hele denne perioden. Spørsmålet er todelt:

1. Var hun involvert i å godkjenne tilskudd til noen av de 54+ organisasjonene? Einnsyn-dokumenter fra perioden er ikke innhentet.
2. Gjør hennes UD-erfaring henne til en ressurs eller en risiko i oppnevningsprosessen? Innsidekunnskap om UD-systemet kan brukes til å velge enten slagkraftige eller tannløse kommisjonsmedlemmer.

Formelt er Fiskaa «ren» — SV er ikke blant de undersøkte partiene, og hun har ingen selskaper i Brønnøysundregistrene. Men hennes kunnskapskonflikt er reell: hun var en del av det systemet som nå skal granskes.

Wold og Europarådet: Jagland-overlapp

Jagland er blant de mest sentrale personene i UD-skandalen — anklaget for grov korrupsjon i forbindelse med IPI-tilskuddene. Wold satt i Europarådet under Jaglands ledelse i minimum seks år. Selv om FrP og Ap politisk sett er motpoler, skaper denne institusjonelle nærheten et spørsmål: Har Wold et personlig forhold til Jagland som kan påvirke hans vurderinger i oppnevningsprosessen?

FrP-fraksjonen (Wold + Stordalen) forventes å presse på for en slagkraftig kommisjon — Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen i Kontrollkomiteen har vært pådrivere. Men Wolds Europaråd-kobling bør undersøkes nærmere.

Maktkampen inne i presidentskapet

Spenningsaksen i presidentskapet er tydelig:

"Ingen skal beskyttes."

— Per-Willy Amundsen (FrP), Kontrollkomiteen, mars 2026

Støre advarte mot «mistenkeliggjøring av utenrikstjenesten».

— Jonas Gahr Støre (Ap), statsminister, mars 2026

I et 4-mot-2-scenario (FrP + H + SV mot Ap) kan opposisjonen tvinge gjennom uavhengige kandidater. Men Gharahkhani som president kontrollerer prosessen: han setter agendaen, styrer tempoet, og kontrollerer informasjonsflyten. Og dersom Trellevik (H) viser seg å ha UD-nettverkstilknytninger — noe som er sannsynlig gitt Høyres rolle i rotasjonsmodellen — endres regnestykket til 3-mot-3, med Gharahkhani som dobbeltstemme.

Parallelle Stortingssaker

Granskningskommisjonen eksisterer ikke i et vakuum. Tre Stortingssaker kjører parallelt:

Sak 200025 er spesielt interessant: MDG og Venstre la frem det opprinnelige forslaget — trolig fordi partier uten UD-koblinger turte å ta det første steget. At det enstemmige vedtaket til slutt kom i sak 107358 betyr at Ap stemte for å granske sitt eget nettverk — men under tvang, ikke av fri vilje.

Hva vi ikke vet

Vurdering

Denne etterforskningen avdekker et strukturelt problem, ikke et personlig skandaletreff. Ingen av funnene beviser at Gharahkhani vil manipulere oppnevningen. Men institusjonen han leder har en innebygget interessekonflikt som ingen formelle regler adresserer.

Tre verifiserte fakta skaper bekymring:

Motargumentet er sterkt: Opposisjonen (FrP + H + SV) har 4 av 6 seter. Det enstemmige vedtaket viser bred politisk vilje. Amundsens «ingen skal beskyttes»-linje har støtte. Presidentskapet er ikke Gharahkhanis enevelde.

Men presidentens rolle er prosessuell, ikke bare numerisk. Gharahkhani kontrollerer når saken settes på dagsordenen, hvilken informasjon presidentskapet får, og hvordan kandidatprosessen organiseres. Tempo og informasjonsflyt er maktverktøy som ikke fanges opp av en enkel stemmetelling.

Relaterte etterforskninger